Ørkenscenen
”Nei jeg stengte for mitt paradis og tok dets nøkkel med”

Det er måneskinnsnatt. 

Peer Gynt har rømt med Anitra, lokket henne med til sitt slott som ikke finnes. I en hvil ute i ørkenen får Anitra ”Hin skjønne opal” og stjeler hans penger, kaster seg på hesten og rir tilbake. 

Enda en gang står Peer igjen alene med ørken på alle kanter, lurt av alle, fortvilet. ”Samtiden er ei en skosåle verdt, både troløs og margløs er menneskenes ferd, deres ånd har ei flukt, deres dåd ei vekt, og kvinnene, det er skrøpelig slekt!” ”

Nei jeg stengte for mitt paradis og tok dets nøkkel med”